Hvordan teste for magnesiummangel
Vurdering av magnesiummangel bygger på symptomer, risikofaktorer og målrettede prøver. Den vanligste testen er serum‑magnesium, nyttig for å påvise tydelig hypomagnesemi; tilleggstester kan være aktuelle avhengig av situasjon.
Hvilke tester først?
- Serum‑magnesium (venøst blod): førstevalg og lett tilgjengelig. Lave verdier bekrefter hypomagnesemi. Referanseområder varierer med laboratorium; tolk i klinisk kontekst; se referansemarkører.
- Elektrolyttpanel: sjekk kalium (hypokalemi er vanlig), kalsium og av og til fosfat for å forstå mekanisme og konsekvenser.
- Nyrefunksjon: nyrehåndtering styrer magnesiumbalanse og tilskuddssikkerhet.
Serum‑magnesium utgjør en liten fraksjon av kroppens totale magnesium; verdien kan være normal selv ved vevsmangel, særlig tidlig eller i milde tilfeller.
Begrensninger og klinisk tolkning
Et normalt serum‑magnesium utelukker ikke mangel, spesielt når tegn (kramper, parestesier, tretthet, hjertebank) og risikofaktorer foreligger (GI‑tap, alkohol, diuretika, PPI) — se hypomagnesemi.
I praksis veier du:
- Symptomalvor og tidsforløp
- Aktuelle medisiner (diuretika, PPI, aminoglykosider, cytostatika)
- Komorbiditet (diabetes, GI‑sykdommer)
- Beslektede prøver (K/Ca), ofte mer informative enn serum‑magnesium alene, jf. StatPearls
Tilleggstester når tvilen består
- 24‑timers urin‑magnesium: skiller renale (høy urin‑Mg) fra GI‑tap; mer informativt enn enkel spotprøve
- Erytrocytt‑magnesium (RBC): noen ganger foreslått; klinisk nytte diskuteres og tilgjengelighet varierer; forbeholdt spesialiserte miljøer
- Ionisert magnesium: fri fraksjon; begrenset standardisering/tilgjengelighet; mest i spesialbruk
- Magnesium‑belastningstest: sjelden brukt; kan dokumentere vevsmangel når mistanken vedvarer tross tvetydige serumresultater
Begynn med serum‑magnesium og elektrolytter. Tenk avanserte tester først når klinikk og basisprøver ikke stemmer overens, eller risikoen er vedvarende høy.
Når bestille prøver
Vanlige indikasjoner: kombinasjon av kramper/spasmer, parestesier, tretthet, søvnplager; hjertebank; GI‑tap, alkoholbruk, diuretika, PPI; eller komorbiditet (diabetes, GI‑sykdom). Hos pasienter med kardiovaskulær risiko eller på mange legemidler, dokumenter tidlig før du justerer behandling — se hypomagnesemi.
Kramper, arytmier, endret bevissthet: håndteres akutt. IV‑behandling hører hjemme i sykehus og erstatter ikke peroral supplering.
Forberedelse og vanlige fallgruver
- Unngå helst tilskudd 24–48 t før blodprøven hvis formålet er diagnostikk (med mindre annet er avtalt)
- Oppgi legemidler (diuretika, PPI, antibiotika), alkohol, nylig diare og dehydrering
- Tolk opp mot laboratoriets referanseområder og total klinisk situasjon
Mest nyttige tester etter scenario
- Serum‑magnesium: førstevalg; gjenspeiler ikke totale lagre
- Elektrolytter: K, Ca, P gir kontekst
- 24‑t urin‑magnesium: skiller renalt vs GI‑tap; mer arbeid for pasienten
- RBC‑magnesium: omdiskutert; spesialiserte sammenhenger
- Ionisert magnesium: fri fraksjon; begrenset standardisering/tilgjengelighet
